Emma Martinovic. Foto: PRIVAT
Emma Martinovic. Foto: PRIVAT

Läs Emma Martinovics hela gripande blogginlägg

Publicerad
Uppdaterad
Emma Martinovic, 18, lyckades fly från Utöya. Skriver om skräcken på sin blogg. Läs hela inlägget här.
Helvette på Utøya

Har valgt å opprette denne bloggen, egentlig mest for min egen del. trenger å ha en plass å skrive. Jeg kommer til å skrive fra det minuttet jævelen begynte å skyte til det minuttet jeg var trygg. Jeg kommer til å forklare vonde hendelser som kan være tungt å lese. Bildene i hodet mitt er enda uklare, ting har ikke enda kommet på plass.

Vi var alle samlet i storsalen, vi skulle snakke om Oslo tragedien, eksplosjonen. En halvtime seinere, jeg sendte melding til min venninne Åse, "kan du komme i kantinen?" hun kom og vi planla å gå ned til teltene for å hente min mobil lader. Plutselig ser vi alle løper, ingen sier noen ting men alle løper. Deretter tok jeg tak i Åse, sa "løp" så begynte alle å skrike "løp løp løp".

Så hørte jeg noe som liknet på raketter og tenkte hvem i helvettes navn er det som tuller med dette nå. Så kom skuddene. Først et skudd, så flere. Vi løp, igjennom skogen, og kom til vannkanten. Alle tok tak i mobilene, ringte politiet men kom ikke igjennom, alle ringte hjem uten å få dekning. Vi hørte skuddene ble lengre borte fra oss og tenkte han må være på andre siden av øya, vi la oss ned i gresset og håpte på det beste. Jeg sa folk måtte være stille, og vi måtte spre oss.

Jeg løp først alene, så oppdaget jeg Åse, tok tak i henne og løp. Vi fant en venn også kom en til, vi var 4 stk. Vi gjemte oss i en fjellvegg, eller vi prøvde. Jævelen kunne ha kommet over oss og skutt oss, han kunne ha kommet fra begge sider, vi så ingenting fra den vinkelen vi var i.

Det føltes ut som flere timer, men det var minutter. Så tikket det inn meldinger på mobilen min, "hvor er dere? er du gjemt? jeg er så glad i deg" o.l. Så kom meldingen fra min venninne Pernille, "han er ved skolestua, han skyter på døren. vi er 30 stk som har gjemt oss. er du trygg?" jeg svarte så kort jeg kunne, "hvordan ser han ut? Er det flere skytere? Er han på vei inn til dere? vi er gjemt men ikke trygge" Så fikk jeg endelig beskrivelsen av han, han var i politiuniform og hadde et våpen, noen hadde sett at de var to stk. Fikk da beskjed at han var på vei mot oss.

Jeg samlet mine hender og snakket til Gud, jeg prøvde samtidig å holde de andre rolige. Så valgte jeg å sende en melding til lederen i AUF, fikk bekreftet at han var i god behold. så spurte jeg "hva skal vi gjøre? vi er 4 stk gjemt i en fjellvegg" fikk da bare et kort svar "svøm ut" Jeg tok tak i de tre andre og sa vi måtte svømme ut.

Jeg ville forsikre meg at det var trygt, jeg gikk først ut til vannkanten så ser jeg en ligger med hodet ned i vannet. Jeg vasser bort samtidig som jeg ser over meg og ber til Gud. Jeg løfter han, legger han på vannkanten, tar av han hetta, så ser jeg at det var en kompis. Jeg ser skuddet i hodet hans, men jeg hadde ikke tid til å reagere. Jeg kysser han på kinnet og vasser tilbake til fjellveggen "min". Da ser jeg flere AUF'ere gjemt langs vannkanten, og jeg vasser bort. Forteller dem at jeg har snakket med lederen og at vi skal svømme ut. Jeg ber jentene ta med seg legitimasjon i bhen og andre verdisaker som kan identifiseres til dem. Jeg forteller at jeg har planlagt en rute, vi svømme langt ut sånn at jævelen ikke har sikt til å skyte på oss, også til høyre hvor det er en annen øy og vi kan lande inn på.

Jeg ser alle begynner å kle av seg
, alle vet det er tungt å svømme med tøy. Før jeg la ut på svøm så sendte jeg melding til mamma, pappa, lillebror og min bestevenn Robin. Jeg og en til svømmer uti først, og forsikrer meg at folk kommer etter. Det var kaldt, jeg kjente kulden fryse inni meg men fokuserte på å holde hodet over vann. Jeg hører folk roper at de får panikk, jeg skriker "hold hodet over vann, svøm ut! PUST!!!" så legger jeg meg på ryggen, ser ut mot øya, der ser jeg jævelen. Han står i politiuniform, han har lyst hår, er hvit i huden, jeg ser politi capsen, jeg ser våpenet. Så virket det som at han så ut mot oss, så siktet han. Poff, en foran meg ble skutt, jeg så blodet strømme ut, jeg la på svøm fortere. Så legger jeg meg på ryggen igjen, og ser han skyter rett ned mot de som enda ikke har kommet seg ut i vannet. Akkuratt som han forsto at han ikke klarte å treffe oss i vannet så han tok de under han.

Jeg ser en kompis skal til å hoppe ut, og på sekundet var han skutt. På avstanden kunne jeg se og høre, 2 skudd, rett i hode. Jeg så "eksplosjonen" til hodet hans, jeg så han var delt i to. Jeg så panikken til alle, jeg ville inn til land og dytte alle uti eller be dem løpe. Jeg prøvde, jeg skrek "SVØM ELLER LØP!!!" men ingenting nyttet, det var så mye lyd. Helikopter over oss og jævelen som skøyt.

Jeg la meg på magen igjen, så merket jeg panikken kom innpå meg. Jeg kjente at øyene mine ville lukke seg og at vannet sakte men sikkert fylte seg inni meg. Jeg kjente hodet mitt ville gå bakover, jeg kjente smerte. Så kom panikken i pusten min, jeg pustet for fort. Plutselig så hører jeg noen skriker "Emma, jeg faller sammen" bak meg, det var ei venninne, jeg bet tennen sammen og svømte tilbake, sa til henne "pust. pust for meg og deg, pust, jeg er på vei". Jeg tok henne på skuldrene og sa hun skulle svømme med beina. Vi svømte sammen. Jeg pustet rolig. Jeg sa inni meg "et svømme tak for mamma, et for pappa, et for lillebror, et for Robin. De venter alle på meg på land." Mens jeg snakket til hun på ryggen min. Plutselig sier hun "Emma, du blør i armen" jeg så ned på venstre armen min, jeg ser blod. Jeg prøver å fokusere på å svømme videre, jeg forsto hvorfor det var så vondt i venstre armen men ville ikke stoppe.

Bak meg hørte jeg enda skuddene,
jeg hørte skrikene, jeg hørte latteren til jævelen når han skøyt, jeg hørte han skrike etter oss "dere kommer ikke unna!!!" jeg hørte alt. Så sier venninne min at hun skal svømme selv, hun svømte ved meg og pustet rolig, hun var kjempe flink. Det føltes ut som alt skjedde på flere timer, men jeg vet det var snakk om minutter.

Det kom en gutt svømmende ved meg, jeg ser på han og sier "du er liten, så flink du er til å svømme" han ser på meg og sier "pappa er død" jeg svarte "ikke se bak deg, svøm for pappa. du er kjempe flink" så svarer han meg "jeg trodde politi var snille jeg.." jeg raste ut i tårer men fokuserte på å gi motivasjon.
Vi tre svømte sammen hele tiden, jeg la meg igjen på ryggen så ser jeg det er færre og færre bak meg, jeg ser jævelen enda skyter. Jeg sier "ikke se bak dere, svøm framover" I det jeg sa det så hører og ser jeg en båt, vi svømmer fortere.

Alle tre skrek "takk Gud. takk Gud!!" vi svømte mot båten. Jeg vinket, jeg skrek "hjelp. over her!!!" Jeg sa til venninnen min og guttungen at jeg svømmer først frem, i tilfelle båten var et lokke triks fra jævelen som skøyt. Vi kunne ikke stole på noen! Jeg så på han som løftet meg opp i båten, han sa "du er trygg" han klemte meg og spurte om det var flere der ute. Vi kjørte ut til venninne min og guttungen, jeg sa "kom på, det er trygt" Det var flere AUF'ere på båten. Alle gråt, og alle skrek. Vi var endelig i trygge hender, vi skulle til land og hjem.

Båtturen føltes som en evighet, og vi så gjerningsmannen skyte. Vi satt på gulvet sånn at vi ikke skulle bli truffet, og endelig så vi land. Jeg tok guttungen først over, deretter meg selv, også resten av gjengen. Vi ble møtt med håndkle og trygge hender. Jeg kollapset, jeg skrek "vi skal hjem. jeg er trygg, vi er trygge" og hylgråt.

Vi satte oss i en bil, og kjørte direkte til sykehuset. Det var da jeg oppdaget såret, jeg så blodet igjennom håndkleet. Jeg så hullet og sa "jeg har blitt skutt". Vi kjørte så fort vi kunne og endelig var vi fremme på sykehuset.
Jeg ble tatt med av leger, fikk beskjed om å kle av meg og ta på meg "sykehus tøyet" så ble jeg plassert i en varm seng. Så kom legen og studerte såret mitt. Han forteller meg at hadde jeg ikke vært i vann så ville det vært verre, at patronen mister kraften og farten når den nærmer seg vann. Jævelen må ha skutt mot meg og da har patronen kommer i vann og satt seg i armen min. Legen fortalte at antageligvis så har kulen falt ut men det var rester igjen. De fikk ut små biter med pinsetten og gav meg blodtilførsel og varme i kroppen. Jeg fikk alt jeg trengte. Telefon til å ringe hjem, mat, varme, vann, tøy osv.

Nå var det eneste som gikk i hodet mitt "hvordan går det med de andre?" Vi var de første på sykehuset og jeg var super nervøs for de andre. Jeg skalv i sengen og tårene rant som en foss. Jeg prøvd å sove men det var jo selvfølgelig umulig. Deretter ringer FVN til sykehuset og vill snakke med meg, jeg sa det var okei. Det hadde ikke enda gått opp for meg hva som var skjedd, jeg hadde ikke enda forstått det.
Etter intervjuet gråt jeg for meg selv, jeg så meg selv i speilet og gråt. Jeg spurte legen min om noen fra Agder var kommet inn, jeg fikk som svar "det virker som du er den eneste fra Agder som har gitt tegn til liv" Jeg hylgråt og tenkte det værste. Så fikk jeg beskjed fra legen at jeg ville bli skrevet ut og at jeg og flere som var på sykehuset skulle bli fraktet til et hotell i nærheten. Før jeg gikk ut så kikket jeg på klokken, halv 9. Jeg regnet ut i hodet mitt, og jeg må ha svømt fra 17.30 til 20.00. Jeg kunne ikke tro det, noen ganger føltes det ut som evigheten og andre ganger som minutter. I nesten to timer var vi ute og svømte, helt uvirkelig.

Jeg satt meg i taxien med flere AUF'ere, men ingen jeg kjente. Jeg begynte igjen å tenke det værste, jeg bare gråt og gråt. Alle begynte å taxien å snakke om hva de hadde sett, og det var helt uvirkelig. Da jeg kom ut fra taxien så hører jeg noen sier "Emma?" jeg kjente hjertet mitt dunket og var så glad for å at noen kjente meg igjen. Jeg snur meg og ser en kompis fra Hedmark, Nadil. Jeg løper mot Nadil og klemmer han for harde livet. Så får jeg hvisket i øret mitt at vår felles bestevenn er død. Jeg gråt på skuldrene hans, jeg bare gråt og gråt. Til jeg kjenner flere tar tak rundt meg og jeg ser flere venner som er der. "Takk Gud" er alt jeg sier, hele tiden. Det var så deilig å se dem leve, det var fantastisk. Jeg begynte å spørre etter folk og i det jeg spør så ser jeg de kommer gående foran meg. Alle løper mot hverandre og vi klemmer hverandre så hardt. Gleder og sorg var følelsene som gikk rundt da.

Så begynte jeg å tenke på deligasjonen min, jeg var deligasjonsleder og følte så stort ansvar for dem. Jeg løp inn i bygget, og det første ansiktet jeg ser, er til min venninne fra deligasjonen, Janne. Vi løp mot hverandre og skrek, vi gråt og gråt, vi klemte hverandre så hardt. I det vi står der så hører jeg igjen "EMMA?!!! EMMAAAA???!!" og jeg snur meg og ser flere fra deligasjonen, de løper mot meg. og alle bare gråter, vi tar en gruppeklem. Jeg kjenner tårene renner, jeg har aldri grått så mye. Plutselig så teller jeg de som klemmer meg, så sier jeg "vi mangler to???!!" og da fikk jeg bekreftet at to var savnet.

Det gikk flere timer rundt på hotellet, jeg leitet etter alle og tårene falt når vi endelig fant hverandre. Jeg snakket med flere fylkesledere som var mine nærmeste kollegaer, noen manglet 7 andre 2 og noen ingen. Det var sorg overalt. Alle sa "jeg skal melde meg ut fra AUF, alt som heter politikk" og noen sa "jeg orker ikke å se politiet rundt her. det er helt forferdelig" Alle snakket i hat, sorg, glede for å leve, tårer rant. Jeg har ikke ord

Utover kvelden fikk vi mat, klær fra Norsk folkehjelp, hotellet gav oss alt og vi er så takknemlige. Meg og Janne sov på samme rom, og vi lå og kaldsvettet hele natten. Det har vært helt forferdelig!

Ord blir så fattige i denne sammenhengen. Hva skal jeg føle og si? Jeg kan ikke si noe annet enn takk, tusen takk for omtanken. tusen takk så fine ord, fine meldinger, fine blomster, fine gaver. Tusen takk for alt. Jeg er så takknemlig samtidig som jeg gråter i sorg for alle de jeg har mistet. Mange av mine venner fra andre fylker er døde, og flere er savnet. Jeg kan ikke forstå det.

Det har ikke enda gått opp for meg hva jeg har svømt fra, og hva jeg har sett. Jeg ser på tv'en ang hendelsen og klarer ikke å forstå det. jeg ser bilder fra øya, og jeg ser kameraet fra helikopteret som var over oss. Nei, jeg klarer ikke å forstå det. Det har ikke enda gått opp for meg, phsykisk. Det tar nok flere dager men jeg merker det på kroppen.

Jeg er så sliten. Jeg merker smertene. Jeg ser ansiktet til jævelen hver gang jeg lukker øyene, jeg hører latteren hans, jeg hører skuddene. Jeg ser bak meg hele tiden og jeg løper når jeg hører høye lyder. Jeg tenker hele tiden, jeg klarer ikke å felle en tåre. Føles ut som det er så tomt inni meg, jeg har ikke enda kommet til det stadiet. Jeg bare tenker, jeg tenker på alle savnede og døde. Jeg tenker på meg selv når jeg svømte, jeg tenker på at jeg lever. Jeg tenker på at jeg gleder meg til å se alle mine venner her i Kr.sand som jeg kan klemme og takke Gud for at jeg får sett dem, men jeg sørger for de jeg aldri får se igjen og tenker på de siste minnene.

Før jeg avslutter så vill jeg si, jeg kommer ikke til å melde meg ut fra politikken. Jævelen skal ikke stoppe oss, vi gir oss ikke. Vi skal ikke bli tause! Jeg har så mange spørsmål, jeg har så lyst å møte han igjen, se han uten våpen. Jeg har så mye å spørre om, og det vet jeg flere har. Hvorfor? Hva tenkte han? Alt, jeg trenger å spørre om alt men vet jeg aldri får svar. Tenk at han tok på seg en uniform som skal representere trygghet og støtte, han misbrukte tilliten vår til politiet. Uniformen gir meg redsel, sorg, hat og alle vonde følelser. Dette er så vanskelig, men vi i AUF skal klare det. "Vi gir alt, alt for AUF" Vi er her for hverandre, ingen er alene. Jeg sender varme tanker til alle pårørende, og takker igjen for all støtten.

Läs Emma Martinovics blogg här:
KLICKA HÄR.

Tack för att du hjälper oss!

Även om vi alltid försöker skriva helt korrekt kan det ibland smyga sig in felaktigheter. Därför uppskattar vi din hjälp. Skriv i meddelande-rutan nedan vad som är fel i artikeln eller vad du vill klaga på. Vi rättar alla fel och är generösa med genmälen.

Stort tack!

Tack!

Din rättelse har skickats vidare till redaktionen!

En redaktör kommer att läsa din rättelse så snart som möjligt. Tack för att du hjälper oss!

Thomas MattssonAnsvarig utgivare

Jag vill att Expressen ska vara den tidning som är mest generös med genmälen, rättelser samt hur vi redovisar eventuella klander från Pressens Opinionsnämnd.

Expressens ambition är tydlig. I vår "Kvalitetspolicy" slår jag fast att det som publiceras ska vara korrekt. Mitt första beslut som chefredaktör var att införa en fast plats i tidningen och på sajten för korrigeringar. Men vi är människor. Som gör misstag, blir lurade eller stressas till slarv. Det är några förklaringar till fel i medier, men de ursäktar ändå inte redaktionen om någon utsätts för publicitetsskada.

Expressen står bakom de "Etiska regler för press, radio och tv" som formulerats av Publicistklubben, Svenska Journalistförbundet, Tidningsutgivarna, Sveriges Tidskrifter, Sveriges Radio, Sveriges Television samt Utbildningsradion.

"Reglerna är mer av tumregler än en formell regelsamling", konstaterar Allmänhetens Pressombudsman (PO). Vad som är god pressetik måste avgöras från fall till fall och det finns inga exakta svar. Men det är bra att saken diskuteras.

Expressen talar ofta och gärna klarspråk, vi granskar och vi avslöjar; det hör journalistiken till att inte alla kommer att uppskatta det vi berättar. Om du anser att du utsatts för en publicitetsskada är det snabbaste sättet att få upprättelse att kontakta oss: mejla till rattelse@expressen.se eller ring vår nyhetsdesk på telefon 08-738 30 00. Men det går också att göra en så kallad PO-anmälan för att få en pressetisk prövning.


Till Expressens startsida

Mest läst i dag