Brevet:
Kjære Anders Behring Breivik.
Mange av mine kamerater jeg traff på Utøya er drept, og det er du som er gjerningsmannen. Du er mannen som i ren tilfeldighet ikke drepte meg, Jeg var heldig.
Du tror kanskje du har vunnet. Du tror kanskje at du har ødelagt for arbeiderpartiet og mennesker verden over som står for et flerkulturelt samfunn ved å drepe mine venner og partifeller.
Vit at du har misslykkes.
Du har ikke bare samlet verden, du har satt sjelene våre i brann, og vit at aldri før har alle stått sammen som nå.
Du omtaler deg selv som helt, ridder. Du er ingen helt. Men en ting er sikkert; du har skapt helter. På Utøya den varme julidagen skapte du noen av de største heltene verden har sett, du samlet alle verdens mennesker. Svart som hvit, mann som kvinne, barn som voksen, rød som blå, kristen som muslim.
Du har gjort dine offer til martyrer, til udødelige, og du har vist verden at når en person kan vise så mye hat som du har gjort, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise når vi står sammen? Mennesker jeg trodde hatet meg har gitt meg klemmer på gata, mennesker jeg ikke har hatt kontakt med på årevis har skrevet 3-400 ord om hvor mye det betyr for dem at jeg overlevde.Hva kan du si om det? Har du ødelagt noe? Du har forent oss.
Du har drept mine venner, men du har ikke drept vår sak, våre meninger, vår rett til å uttrykke oss. Muslimske kvinner har fått klemmer av tilfeldige norske kvinner på gata av sympati, og ditt mål var å skåne Europa for Islam? Ditt verk har fungert mot sin hensikt, vi har skapt et fellesskap.
Du fortjener ingen takk, du fortjener å høre hvordan planen din fungerte. Mange er sinte, du er norges mest forhatte mann. Jeg er ikke sint. Jeg frykter deg ikke. Du kan ikke røre oss, vi er større enn deg. Vi svarer ikke ondt med ondt, slik som du ville det. Vi bekjemper det onde med det gode. Og vi vinner.